Sylvia Day
Amazon icon Book Bub icon Booksprout icon Email icon Facebook icon Goodreads icon Globe icon Instagram icon My Sylvia Day icon Periscope icon Pinterest icon RSS icon SMS icon Snapchat icon Tumblr icon Twitter icon Vine icon TikTok icon Youtube icon
Read an Excerpt →
Captivated by You - Norway
Nov 18, 2014  •  Bastion  •  9788290583809

Norwegian Excerpt

Read the English excerpt →

Nåler av iskaldt vann bombarderte den overopphetede huden min. Svien jaget vekk de siste restene av et mareritt jeg bare delvis husket.

Jeg lukket øynene, gikk lenger inn under strålen og forsøkte å tvinge den gjenværende frykten og kvalmen til å renne ned sluket ved føttene mine. Det gikk en skjelving gjennom meg, og tankene vandret til kona mi. Engelen min, som sov fredelig i leiligheten ved siden av. Jeg trengte henne inderlig, ønsket å fortape meg i henne, og hatet at jeg ikke kunne gjøre det. Ikke kunne holde henne inntil meg. Ikke kunne trekke den utsøkte kroppen hennes inn under meg, synke inn i den og la berøringen hennes jage minnene på flukt.

«Faen.» Jeg la håndflatene mot de kjølige flisene og lot kulden fra den pinefulle flommen trekke helt inn i knoklene. Jeg var et egoistisk rasshøl.

Hvis jeg hadde vært et bedre menneske, ville jeg ha snudd ryggen til Eva Cross og gått straks jeg fikk øye på henne.

I stedet giftet jeg meg med henne. Og jeg ville at nyheten om ekteskapet skulle kringkastes av alle verdens media, heller enn å gjemme den bort som en hemmelighet bare en snau håndfull mennesker kjente til. Enda verre: Siden jeg ikke aktet å la henne gå, måtte jeg finne en løsning som kunne veie opp for at jeg var så fullstendig ødelagt at vi ikke engang kunne sove i samme rom.

Jeg såpet meg inn og vasket raskt vekk den klebrige svetten jeg hadde våknet med. Få minutter senere var jeg på vei ut til soverommet, der jeg dro på meg et par joggebukser før jeg gikk videre til hjemmekontoret mitt. Klokken var bare så vidt sju om morgenen.

Jeg hadde gått fra leiligheten Eva delte med bestevennen sin, Cary Taylor, bare et par timer tidligere for å gi henne tid til å sove litt før hun dro på jobb. Vi hadde holdt det gående hele natten. Vi var nødne og grådige, begge to. Men det var noe annet også. En inderlighet fra Evas side som gnagde på meg og gjorde meg urolig.

Det var noe som plaget kona mi.

Blikket mitt flakket mot vinduet og utsikten over Manhattan utenfor før det slo seg til ro mot den tomme veggen der bildene av henne og meg hang på tilsvarende sted i kontoret mitt i hjemmet vårt på Fifth Avenue. Jeg så collagen klart for meg etter å ha tilbrakt utallige timer med å studere den i løpet av de siste månedene. En gang i tiden hadde å se ut over byen vært min måte å definere min verden på. Nå oppnådde jeg det samme ved å se på Eva.

Jeg satte meg ved skrivebordet, vekket PC-en med en bevegelse med musen og trakk pusten langsomt og dypt idet min kones ansikt fylte skjermen. På bildet jeg brukte som skrivebordsbakgrunn var hun usminket, og de små fregnene på nesen hennes fikk henne til å virke yngre enn tjuefire. Blikket mitt gled over trekkene hennes – de buede øyenbrynene, de klare, grå øynene, den fyldige munnen. I de øyeblikkene jeg tillot meg å tenke på det, kunne jeg nesten føle leppene hennes mot huden min. Kyssene hennes var velsignelser, løfter fra engelen min som gjorde livet verdt å leve.

Jeg pustet bestemt ut, grep telefonen og slo kortnummeret til Raúl Huerta. Skjønt det var tidlig på morgenen, svarte han raskt og våkent.

«Mrs. Cross og Cary Taylor reiser til San Diego i dag,» sa jeg og knyttet neven ved tanken. Jeg trengte ikke si mer.

«Oppfattet.»

«Jeg vil ha et nytt bilde av Anne Lucas og en detaljert gjennomgang av hva hun gjorde i går kveld på skrivebordet mitt innen klokken tolv.»

«Senest,» bekreftet han.

Jeg la på og stirret på Evas henrivende ansikt. Jeg hadde fanget henne i et lykkelig, ubevoktet øyeblikk, en tilstand jeg var fast bestemt på å holde henne i for resten av livet. Men i går kveld hadde hun vært ute av seg over et mulig sammenstøt med en kvinne jeg hadde brukt en gang for lenge siden. Jeg hadde ikke sett noe til Anne på en stund, men hvis det var hun som hadde gjort kona mi så oppskaket, kom hun til å få med meg å gjøre. Snart.

Jeg åpnet innboksen og begynte å gå gjennom eposten min, skrev raske utkast til svar der det var nødvendig og arbeidet meg nedover mot emnefeltet som hadde fanget blikket mitt straks jeg åpnet programmet.

Jeg følte Evas nærvær før jeg så henne.

Jeg løftet hodet og skrev saktere. En plutselig strøm av begjær lindret uroen jeg alltid følte når vi ikke var sammen.

Jeg lente meg tilbake for å nyte synet. «Du er tidlig oppe, engel.»

Eva sto i døråpningen med nøklene i hånden. Det blonde håret lå sexy og bustete rundt skuldrene hennes, kinnene og leppene var rødlette etter søvnen, og den yppige kroppen var innhyllet i en ermeløs topp og shorts. Hun gikk uten BH, og de frodige brystene struttet mykt under bomullsstoffet. Hun var spinkel og bygd for å få en mann i kne, og påpekte ofte hvor annerledes hun var enn kvinnene jeg tidligere var blitt avbildet med.

«Jeg våknet og savnet deg,» sa hun med den hese stemmen som alltid klarte å gjøre meg stiv. «Hvor lenge har du vært oppe?»

«Ikke lenge.» Jeg skjøv tastaturskuffen inn for å gjøre plass til henne på skrivebordet.

Hun tasset barbeint bort til skrivebordet og forførte meg uanstrengt. Straks jeg fikk se henne første gang, visste jeg at hun kom til å ødelegge meg. Løftet om det lå der i blikket hennes og måten hun beveget seg på. Hvor hun enn gikk, stirret menn på henne. Traktet etter henne. Akkurat slik jeg gjorde.

Da hun kom nær nok, la jeg armen rundt midjen hennes og dro henne ned på fanget mitt i stedet. Jeg bøyde hodet, fanget brystvorten hennes med munnen og sugde på den med lange, dype drag. Jeg hørte henne gispe og kjente at følelsen sendte en skjelving gjennom henne, og frydet meg over det. Jeg kunne gjøre hva jeg ville med henne. Den retten hadde hun gitt meg. Det var den største gaven jeg noen gang hadde fått.

«Gideon.» Hun dro hendene gjennom håret mitt.

Allerede følte jeg meg usigelig mye bedre.

Jeg løftet hodet, kysset henne og nøt kanelsmaken av tannkremen hennes og den underliggende smaken som var helt særegen for henne. «Hmm?»

Hun rørte ved ansiktet mitt og gransket meg nøye. «Har du hatt mareritt igjen?»

Jeg pustet brått ut. Hun kom alltid til å kunne se rett gjennom meg. Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville bli vant til det.

Jeg strøk med tommelen over den fuktige bomullen som klebet seg til brystvorten hennes. «Jeg vil heller snakke om de våte drømmene du inspirerer til akkurat nå.»

«Hva hadde du mareritt om?»

Iherdigheten hennes fikk meg til å stramme munnen. «Jeg husker ikke.»

«Gideon ...»

«Glem det, engel.»

Eva stivnet til. «Jeg prøver bare å hjelpe deg.»

«Du vet hvordan du kan gjøre det.»

Hun snøftet. «Sexgalning.»

Jeg trakk henne nærmere. Jeg fant ikke ord til å fortelle henne hvordan det føltes å ha henne i armene mine, så jeg gned nesen mot halsen hennes og pustet inn den kjærkomne duften av huden hennes.

«Kjekken.»

Det var noe i stemmen hennes som gjorde meg urolig. Jeg trakk meg langsomt tilbake og lot blikket gli over ansiktet hennes. «Snakk til meg.»

«Om San Diego ...» Hun senket blikket og tok underleppen min mellom tennene.

Jeg ble stille og ventet på å få se hvilken retning samtalen ville ta.

«Six-Ninths kommer til å være der,» sa hun til slutt.

Hun hadde ikke forsøkt å skjule det jeg allerede visste, og det var en lettelse. Men i stedet ble jeg grepet av en annen slags anspenthet.

«Du forteller meg at det er et problem.» Stemmen min var fortsatt stødig, men egentlig var jeg alt annet enn rolig.

«Nei, det er ikke et problem,» sa hun lavmælt. Men fingrene hennes fiklet rastløst med håret mitt.

«Ikke lyv for meg.»

«Jeg gjør ikke det.» Hun trakk pusten dypt og holdt blikket mitt fast. «Noe er galt. Jeg er forvirret.»

«Hva kommer det av?»

«Ikke vær sånn,» sa hun stille. «Ikke bli helt iskald og steng meg ute.»

«Du må nesten unnskylde meg. Å høre kona mi si at hun er forvirret på grunn av en annen mann setter meg ikke i godt humør.»

Hun vred seg opp av fanget mitt, og jeg lot henne gjøre det så jeg kunne se på henne – måle henne – med litt avstand mellom oss. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.»

Jeg ignorerte med overlegg den kalde klumpen i magen. «Prøv.»

«Det er bare ...» Hun så ned og bet seg i underleppen. «Det er noe ... ugjort.»

Jeg ble stram og varm i brystet. «Tenner du på ham, Eva?»

Hun stivnet til. «Det er ikke det.»

«Er det stemmen? Tatoveringene? Den magiske pikken hans?»

«Hold opp. Det er ikke enkelt å snakke om dette. Ikke gjør detenda vanskeligere.»

«Det er fordømt vanskelig for meg også,» glefset jeg og reiste meg.

Jeg betraktet henne fra topp til tå og hadde lyst til å knulle henneog straffe henne på én gang. Jeg hadde lyst til å binde henne, låse henne inne, langt borte fra alle som kunne true det grepet jeg hadde på henne. «Han behandlet deg dårlig, Eva. Glemte du det da du fikk se ‘Golden’-videoen? Er det noe du trenger som jeg ikke kan gi deg?»

«Ikke oppfør deg som en dass.» Hun la armene over kors, en forsvarsstilling som gjorde meg enda sintere.

Jeg trengte henne åpen og myk. Jeg trengte henne fullt og helt. Og noen ganger drev det meg til vanvidd at hun betydde så mye for meg. Hun var det eneste jeg ikke kunne tåle å miste. Og nå sa hun den ene tingen jeg ikke orket å høre.

«Ikke gjør en stygg sak av dette, vær så snill,» hvisket hun.

«Jeg er påfallende sivilisert, tatt i betraktning hvor rasende jeg er akkurat nå.»

«Gideon.» Skyldfølelsen gjorde blikket hennes mørkt, og så meldte tårene seg.

Jeg så en annen vei. «La være!»

Men hun så rett inn i meg, akkurat slik hun alltid gjorde.

«Jeg mente ikke å såre deg.» Diamanten på ringfingeren hennes—min hevd på henne – fanget lyset og kastet flekker av mangefarget ild på veggen. «Jeg liker ikke at du er oppskaket og sint på meg. Det sårer meg også, Gideon. Jeg vil ikke ha ham. Jeg sverger.»

Jeg gikk rastløst bort til vinduet og forsøkte å finne roen jeg trengte for å takle faren Brett Kline representerte. Jeg hadde gjort alt jeg kunne. Jeg hadde avgitt ekteskapsløftet, satt ringen på fingeren hennes. Knyttet henne til meg på alle måter. Men selv det var ikke nok.

Byen bredte seg ut foran meg, men sikten ble hindret av høye bygninger. Fra takleiligheten kunne jeg se flere kilometer. Men fra leiligheten jeg hadde kjøpt ved siden av Evas på Upper West Side, var utsikten begrenset. Jeg kunne ikke se de endeløse snorene av gater fulle av gule drosjer, eller sollyset som glitret i de mange skyskrapervinduene.

Jeg kunne gi Eva New York. Jeg kunne gi henne hele verden. Det var ikke mulig å elske henne høyere enn jeg gjorde – det oppslukte meg. Og likevel var en drittsekk fra fortiden hennes på god vei til å skyve meg til side.

Jeg husket synet av henne i Klines armer mens hun kysset ham med en desperasjon hun bare burde føle for meg. Muligheten for at hun fortsatt var farget av begjæret etter ham, ga meg lyst til å rive noe i stykker.

Det smalt i knokene mine da jeg knyttet nevene. «Trenger vi en pause allerede? Bør vi gi deg litt tid så Kline kan ordne opp i forvirringen din? Kanskje jeg burde gjøre likedan og hjelpe Corinne med å bli kvitt sin.»

Hun trakk pusten skjelvende da jeg nevnte den tidligere forloveden min. «Mener du det?»

En fryktelig stillhet senket seg.

Og så: «Gratulerer, kukhue. Du har nettopp såret meg mer enn han noen gang klarte.»

Jeg snudde meg tidsnok til å se henne marsjere ut av rommet med stiv og anspent rygg. Nøklene hun hadde brukt til å låse seg inn lå igjen på skrivebordet, og synet av dem satte i gang noe desperat i meg. «Stopp.»

Jeg innhentet henne, og hun strittet imot. Det var den velkjente dynamikken oss imellom – Eva som løp sin vei, og jeg som fulgte etter.

«Slipp meg løs!»

Jeg lukket øynene og trykket ansiktet mot henne. «Han får deg ikke.»

«Akkurat nå er jeg så sint at jeg kunne slå deg.»

Jeg ville at hun skulle gjøre det. Ville kjenne smerten. «Gjør det.»

Hun fektet mot underarmene mine. «Sett meg ned, Gideon.»

Jeg dreide henne rundt og holdt henne fast mot veggen i gangen. «Hva vil du jeg skal gjøre når du forteller meg at du er forvirret over Brett Kline? Det føles som om jeg henger fra en klippe og er i ferd med å miste grepet.»

«Og derfor har du tenkt å klore meg opp for å holde deg fast? Hvorfor er det så vanskelig å tro på at jeg ikke har tenkt å forsvinne?»

Jeg stirret ned på henne og lette febrilsk etter noe å si som kunne gjøre det godt igjen. Underleppen hennes begynte å skjelve, og så ... brøt jeg sammen.

«Fortell meg hvordan jeg skal håndtere dette,» sa jeg hest mens jeg grep håndleddene hennes og la forsiktig press på dem. «Fortell meg hva jeg skal gjøre.»

«Håndtere meg, mener du?» Hun dro skuldrene bakover. «For det er jeg som er problemet her. Jeg kjente Brett på en tid i livet mitt da jeg hatet meg selv, men ville at andre skulle være glad i meg. Og nå oppfører han seg akkurat slik jeg ville at han skulle gjøre den gangen, og det gjør rare ting med hodet mitt.»

«Herregud, Eva.» Jeg økte presset og klemte kroppen min inntil hennes. «Hvordan skal jeg unngå å føle meg truet av slikt?»

«Du burde stole på meg. Jeg fortalte deg det fordi jeg ikke ville at du skulle få vage anelser og trekke forhastede konklusjoner. Jeg ville være ærlig mot deg, så du ikke skulle føle deg truet. Jeg vet at jeg har en del ting i hodet som jeg må finne ut av. Jeg har time hos dr. Travis til helgen, og ...»

«Psykologer er ingen vidundermedisin!»

«Ikke skrik til meg.»

Jeg kjempet mot trangen til å slå knyttneven i murpussen bak henne. At kona mi hadde slik klokkertro på at terapi kurerer alt, gjorde meg frustrert som faen. «Vi kan ikke løpe av gårde til en jævla doktor hver gang vi har et problem. Dette ekteskapet handler om deg og meg. Ikke den fordømte psykologstanden!»

Hun løftet haken og fikk det bestemte uttrykket som alltid drev meg fra vettet. Hun ga aldri etter med mindre hun hadde pikken min inne i seg. Da ga hun alt.

«Du må gjerne tro at du ikke trenger hjelp, kjekken, men jeg vet at du gjør det.»

«Det jeg trenger, er deg.» Jeg tok hodet hennes i hendene. «Jeg trenger kona mi. Og jeg trenger at hun tenker på meg, og ikke på en annen fyr!»

«Du får meg til å ønske at jeg ikke hadde sagt noe.»

Leppene mine vred seg opp i et hånflir. «Jeg visste hva du følte. Jeg har sett det på deg.»

«Gud. Din sjalu, gale ...» Hun stønnet lavt. «Hvorfor klarer du ikke å fatte hvor høyt jeg elsker deg? Brett har ingenting å stille opp med. Ingenting. Men ærlig talt har jeg ikke lyst til å være nær deg akkurat nå.»

Jeg kjente motstanden hennes, presset hun utøvde for å slippe vekk. Jeg klamret meg til henne som til en livline. «Skjønner du ikke hva du gjør med meg?»

Eva ga etter i armene mine. «Jeg forstår deg ikke, Gideon. Hvordan kan du skru av følelsene dine som om du slår av en bryter? Hvordan kunne du slenge Corinne rett i fjeset på meg når du vet hva jeg føler om henne?»

«Du er selve livsgnisten min, jeg kan ikke skru av det.» Jeg lot munnen gli over kinnet hennes. «Jeg tenker ikke på annet enn deg. Hele dagen. Hver dag. Alt jeg gjør, gjør jeg med tanke på deg. Det er ikke plass til andre. Det tar livet av meg å vite at du har plass til ham.»

«Du hører ikke etter.»

«Bare hold deg langt unna ham.»

«Det er ikke en løsning, det er å unngå problemet.» Fingrene hennes presset seg inn i midjen min. «Jeg er ødelagt, Gideon, det vet du. Jeg forsøker å sette bitene sammen igjen.»

Jeg elsket henne akkurat slik hun var. Hvorfor var ikke det tilstrekkelig?

«Takket være deg er jeg sterkere enn noensinne,» fortsatte hun, «men jeg har fortsatt sprekker, og når jeg finner dem, må jeg finne ut av hva som har laget dem og hvordan de kan tettes. For godt.»

«Hva faen skal det bety?» Jeg skjøv hendene inn under toppen hennes og lette etter naken hud.

Hun stivnet til og dyttet imot, avviste meg. «Gideon, nei ...»

Jeg la munnen min over hennes. Jeg løftet henne opp og la henne ned på gulvet. Hun strittet imot, og jeg knurret: «Ikke gjør motstand.»

«Du kan ikke bare knulle vekk problemene våre.»

«Jeg vil bare knulle deg.» Jeg hektet tomlene i linningen på shortsen hennes og skjøv den ned. Jeg var fra meg etter å være inne i henne, ta henne i besittelse, kjenne at hun overga seg. Hva som helst for å overdøve stemmen i hodet mitt som sa at jeg hadde dritt meg ut. Igjen. Og at hun ikke kom til å tilgi meg denne gangen.

«Slipp meg løs.» Hun rullet seg over på magen.

Jeg la armene rundt hoftene hennes da hun forsøkte å krabbe sin vei. Hun kunne kaste meg av, slik hun var opplært til, eller hun kunne stanse meg med et ord. Stoppordet hennes ...

«Crossfire.»

Eva stivnet til da hun hørte stemmen min og det ene ordet som formidlet kaoset av følelser hun rev meg i stykker med.

Det var da, i stormens øye, at noe brast. En innstendig og velkjent ro eksploderte inne i meg og stilnet panikken som fikk selvtilliten min til å vakle. Jeg roet meg og tok det plutselige fraværet av opprør innover meg. Det var lenge siden sist jeg hadde opplevd det svimlende skiftet fra kaos til kontroll. Bare Eva kunne ryste meg så dypt og kaste meg tilbake til en tid da jeg hadde vært prisgitt alt og alle.

«Du skal slutte å kjempe imot,» sa jeg rolig. «Og jeg har tenkt å be om unnskyldning.»

Hun ble slapp i armene mine. Overgivelsen var rask og fullstendig. Nå hadde jeg overtaket igjen.

Jeg dro henne opp og bakover, så hun satt på lårene mine. Eva trengte at jeg hadde kontrollen. Når jeg vaklet, gikk hun i knas, og det rystet meg bare enda mer. Det var en ond sirkel, og jeg var nødt til å få et bedre grep på det.

«Jeg er lei for det.» Lei for at jeg såret henne. Lei for at jeg mistet kontrollen over situasjonen. Jeg hadde vært oppskaket etter marerittet – det hadde hun intuitivt oppfattet – og da jeg ble konfrontert med Kline rett etterpå, rakk jeg ikke å ta meg sammen.

Jeg ville takle ham. Jeg ville beholde det stramme grepet om henne. Det var det. Det fantes ingen alternativer.

«Jeg trenger din støtte, Gideon.»

«Jeg trenger at du forteller ham at du er gift.»

Hun la tinningen mot kinnet mitt. «Det kommer jeg til å gjøre.»

Jeg flyttet henne så hun satt sidelengs på fanget mitt med ryggen mot veggen og holdt henne tett inntil meg. Hun la armene rundt nakken min, og så var alt bra i min verden igjen.

Hånden hennes gled nedover brystkassen min. «Kjekken ...»

Den innsmigrende tonen i stemmen hennes var velkjent for meg. Jeg ble stiv på et blunk. Blodet mitt bruste hett og tykt. Eva tente på å underkaste seg for meg, og den reaksjonen pirret meg mer enn noe annet.

Jeg skjøv hånden inn i håret hennes, tok tak i de myke, blonde lokkene og så hvordan øyelokkene hennes ble tunge da jeg lugget henne forsiktig. Hun ble holdt fast og var prisgitt meg, og hun elsket det. Trengte det, like mye som jeg gjorde det.

Jeg tok munnen hennes. Og så tok jeg henne.


Mens Angus kjørte Eva og meg til arbeidet, bladde jeg gjennom avtalekalenderen min og tenkte på flyturen hennes klokken halv ni.

Jeg kikket bort på henne. «Du tar et av mine jetfly til California.»

Hun hadde kikket ut av vinduet i Bentleyen og betraktet byen med sedvanlig ivrig interesse. Nå vendte hun blikket mot meg.

Jeg er født i New York. Jeg vokste opp i og rundt byen og gjorde den etter hvert til min egen. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å legge merke til den. Men Evas fascinasjon og fryd over hjembyen min hadde gjort meg oppmerksom på den igjen. Jeg gransket ikke byen med samme intensitet som hun, men jeg så den like fullt med nye øyne.

«Gjør jeg?» sa hun trassig mens blikket hennes avslørte den underliggende tiltrekningen til meg.

Knull-meg-uttrykket hennes holdt meg konstant i fyr og flamme.

«Ja.» Jeg lukket PC-vesken. «Det er raskere, tryggere og mer bekvemt.»

Munnviken hennes trakk seg opp. «Greit.»

Den lille antydningen til ertende morskap fjetret meg og ga meg lyst til å gjøre alt som var rått og rampete med henne til bare den totale underkastelsen hennes sto igjen.

«Du kan gi Cary beskjed,» fortsatte hun og flyttet på de korslagte beina så hun avslørte blondekanten på strømpene og et lite glimt av strømpeholderen.

Hun hadde på seg en rød, ermeløs bluse, hvitt skjørt og høyhælte sko med stropper. Et helt gangbart arbeidsantrekk, som ble hevet av kroppen inni til noe diskré sexy. Det gikk elektriske gnister mellom oss, den instinktive erkjennelsen av at vi var skapt til å passe perfekt sammen.

«Be meg om å bli med,» sa jeg, fordi jeg avskydde tanken på å være borte fra henne hele helgen.

Smilet hennes bleknet. «Jeg kan ikke. Hvis jeg skal begynne å fortelle folk at vi er gift, blir jeg nødt til å starte med Cary, og det kan jeg ikke gjøre når du er i nærheten. Jeg vil ikke at han skal føle at han blir stilt utenfor det livet jeg er i ferd med å bygge sammen med deg.»

«Jeg vil heller ikke stilles utenfor.»

Hun flettet fingrene sine i mine. «Å tilbringe alenetid med venner gjør oss ikke til mindre av et par.»

«Jeg foretrekker å tilbringe tiden min med deg. Du er det mest interessante mennesket jeg kjenner.»

Hun sperret øynene opp og stirret på meg. Så satte hun seg brått i bevegelse, og før jeg visste ordet av det, hadde hun løftet opp skjørtet og satt seg skrevs over meg. Hun tok hodet mitt i hendene, presset de glansede leppene mot mine og kysset meg fra sans og samling.

«Mmm,» stønnet jeg idet hun trakk seg andpustent tilbake. Jeg krummet fingrene rundt de yppige kurvene i den herlige rumpa hennes. «Gjør det en gang til.»

«Jeg har så lyst på deg akkurat nå,» hvisket hun og tørket leppestift av munnen min med tommelen.

«Det er helt i orden for meg.»

Den hese latteren hennes omsluttet meg. «Jeg føler meg fantastisk akkurat nå.»

«Bedre enn i gangen i sted?» Gleden hennes var smittsom. Hvis jeg hadde kunnet stanse tiden, ville jeg ha gjort det akkurat da.

«Det var et annet slags fantastisk.» Hun trommet med fingrene på skuldrene mine. Hun ... skinte når hun var lykkelig, og gleden hennes lyste opp alt omkring henne. Selv meg. «Det var en førsteklasses kompliment, kjekken. Ikke minst når det kommer fra selveste Gideon Cross. Du møter fascinerende mennesker hver eneste dag.»

«Og ønsker at de skal forsvinne så jeg kan komme meg tilbake til deg.»

Øynene hennes glitret. «Gud, jeg elsker deg så høyt at det gjør vondt.»

Jeg skalv på hendene og grep tak i baksiden av lårene hennes så hun ikke skulle legge merke til det. Blikket mitt flakket på jakt etter noe som kunne gi meg en forankring.

Om hun bare visste hva hun gjorde med meg med de tre små ordene.

Hun ga meg en klem. «Jeg vil at du skal gjøre noe for meg,» mumlet hun.

«Hva som helst. Alt.»

«La oss ha en fest.»

Jeg grep anledningen til å skifte samtaleemne. «Flott. Jeg skal montere husken.»

Eva trakk seg unna og dultet til skulderen min. «Ikke en sånn fest, ditt udyr.»

Jeg sukket. «Fillern.»

Hun smilte uskikkelig. «Hva om jeg lover deg en runde med husken som takk for festen?»

«Ah, det høres straks bedre ut.» Jeg lente meg tilbake og nøt henne i fulle drag. «Fortell meg hva du har i tankene.»

«Drikkevarer og venner, dine og mine.»

«Greit.» Jeg vurderte mulighetene. «Jeg ser dine drikkevarer og venner, og høyner med et kjapt nummer i en mørk krok i løpet av festen.»

Hun svelget fort, og jeg frydet meg i mitt stille sinn. Jeg kjente engelen min godt. Å gi etter for den skjulte ekshibisjonismen hennes var en fullstendig helomvending for min del, men skjønt det fortsatt forbløffet meg når jeg tenkte meg om, hadde jeg ingenting imot det. Det fantes ingenting jeg ikke var villig til å gjøre for de øyeblikkene da det eneste hun ville var å bli fylt av pikken min.

«Du er en hard forhandler,» sa hun.

«Det var hensikten.»

«Ja vel, da.» Hun slikket seg om munnen. «Jeg ser ditt kjappe nummer og høyner med et runk under bordet.»

Jeg hevet øyenbrynene. «Påkledd,» svarte jeg.

Noe som minnet om en katt som maler gjenlød i luften mellom oss. «Jeg tror det trenges et nytt møte for å revidere planen, Mr. Cross.»

«Jeg tror du blir nødt til å anstrenge deg mer for å overbevise meg, Mrs. Cross.»

Som alltid sørget hun for dagens mest givende forhandling.


Vi skiltes i tjuende etasje, der hun forlot heisen og gikk inn i vestibylen hos Waters Field & Leaman. Jeg var fast bestemt på å få henne med på mitt lag så hun kunne jobbe for meg. Det var en målsetting jeg arbeidet med hver eneste dag.

Da jeg kom til kontoret mitt, satt assistenten min allerede ved pulten sin.

«God morgen,» hilste Scott og reiste seg da jeg nærmet meg. «PR-avdelingen ringte for litt siden. De mottar en uvanlig mengde henvendelser om en angivelig forlovelse mellom deg og Miss Tramell. De vil gjerne vite hvordan de skal forholde seg.»

«De bør bekrefte det.» Jeg passerte ham og gikk bort til klesstativet i hjørnet bak skrivebordet mitt.

Han fulgte etter. «Gratulerer.»

«Takk.» Jeg tok av meg jakken og hengte den på en knagg. Da jeg så på ham igjen, sto han og gliste.

Scott Reid håndterte et mylder av oppgaver for meg med stillferdig presisjon, noe som medførte at andre ofte undervurderte og overså ham. Ved mer enn én anledning hadde hans presise betraktninger om enkeltpersoner vist betydelig innsikt, og derfor betalte jeg ham mer enn stillingen hans tilsa for å unngå at han søkte arbeid annet sted.

«Miss Tramell og jeg kommer til å gifte oss innen året er omme,» fortalte jeg ham. «Alle anmodninger om intervjuer og bilder av noen av oss bør gå gjennom Cross Industries. Gi tilsvarende beskjed til sikkerhetsvaktene nede. Ingen skal ha tilgang til henne uten at det er klarert med meg.»

«Jeg skal varsle dem. For øvrig ville Mr. Madani ha beskjed når De kom hit. Han vil gjerne ha noen minutter før møtet i dag.»

«Så snart han er klar.»

«Flott,» sa Arash Madani på vei inn av døren. «Det var en gang da du pleide å være her før sju. Du begynner å bli dvask, Cross.»

Jeg sendte advokaten et morskt blikk for syns skyld. Arash levde for arbeidet sitt og var forbannet dyktig, og det var derfor jeg lurte ham vekk fra den tidligere arbeidsgiveren hans. Han var den mest nådeløse rådgiveren jeg noen gang hadde møtt, og det var han fortsatt, selv etter flere år.

Jeg ga tegn mot en av de to stolene foran skrivebordet mitt, satte meg og så på mens han gjorde likedan. Den mørkeblå dressen hans var enkel, men elegant, og det bølgete, svarte håret var temmet av en presis klipp. Lynende intelligens var synlig i de mørkebrune øynene og et smil som var mer advarende enn vennlig. Han var ikke bare en ansatt, men også en venn, og jeg satte pris på at han alltid gikk rett på sak.

«Vi har fått inn et respektabelt bud på eiendommen på Thirty-sixth,» sa han.

«Å?» Et mylder av følelser forsinket svaret mitt et øyeblikk. Hotellet Eva ikke kunne utstå ville fortsette å være et problem så lenge jeg eide det. «Det er bra.»

«Det er snarere besynderlig,» repliserte han og la ankelen på motsatt kne, «tatt i betraktning hvor langsomt markedet tar seg opp. Jeg måtte gjennom flere ledd, men firmaet som byr er et underselskap av LanCorp.»

«Interessant.»

«Freidig. Landon vet at han byr langt høyere enn nest høyeste bud – omtrent ti millioner over. Jeg vil anbefale at vi tar eiendommen av markedet og venter et år eller to.»

«Nei.» Jeg lente meg tilbake og viftet forslaget vekk. «La ham få den.»

Arash glippet med øynene. «Driver du gjøn med meg? Hvorfor har det slik hast å bli kvitt det hotellet?»

Fordi jeg ikke kan ha det blant eiendommene mine uten å såre min kone. «Jeg har mine grunner.»

«Det var det du sa da jeg anbefalte deg å selge det for noen få år siden og du insisterte på å bruke millioner på å pusse det opp i stedet. Den investeringen har bare så vidt begynt å betale seg, men nå vil du selge det mens markedet fortsatt er ustabilt til en kar som er ute etter å ta rotta på deg?»

«Det finnes ikke noe dårlig tidspunkt for å selge en eiendom på Manhattan.» Og slett ikke noe dårlig tidspunkt for å kvitte seg med det Eva omtalte som «puleplassen» min.

«Det finnes bedre tidspunkter, og det vet du. Landon vet det. Hvis du selger til ham, oppmuntrer du ham bare.»

«Bra. Kanskje han tar seg sammen.»

Ryan Landon hadde ondt i sinne, men jeg holdt det ikke mot ham. Min far hadde rasert Landon-formuen, og Ryan ville at en Cross skulle få svi for det. Han var verken den første eller siste forretningsmannen som ville ta meg på grunn av faren min, men han var blant de mest iherdige. Og han var ung nok til å ha rikelig tid til oppgaven.

Jeg så på bildet av Eva på skrivebordet mitt. Alle andre hensyn var underordnet.

«Hei,» sa Arash og løftet hendene i påtatt ettergivenhet, «det er din avgjørelse. Jeg trenger bare å vite om reglene er endret.»

«Ingenting er endret.»

«Hvis du mener det, Cross, er du lengre ute på jordet enn jeg trodde. Mens Landon legger skumle planer, slanger du deg på stranden.»

«Slutt å kjefte på meg for å ha tatt fri en helg, Arash.» Jeg ville ha gjort det om igjen når som helst. De dagene jeg tilbrakte med Eva på Outer Banks virkeliggjorde hver eneste jævla drøm jeg aldri hadde unnet meg å ha.

Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. LanCorp hadde kontorene sine i høyhuset to kvartaler bortenfor, og Ryan Landons kontor hadde full utsikt til Crossfire-bygningen. Det ante meg at han tilbrakte mer enn noen få øyeblikk hver dag med å stirre på kontoret mitt og planlegge neste trekk. En gang imellom stirret jeg tilbake og utfordret ham til å gå hardere til verks.

Faren min var en kriminell som hadde ødelagt utallige liv. Han var også den mannen som lærte meg å sykle og å være stolt av navnet mitt. Jeg kunne ikke redde Geoffrey Cross’ rykte, men jeg ville pinadø beskytte det jeg hadde skapt av asken hans.

Arash stilte seg ved siden av meg ved vinduet. «Jeg sier ikke at jeg ikke ville ha gjemt meg bort med en dame som Eva Tramell hvis jeg hadde muligheten. Men jeg ville ha tatt med den jævla mobiltelefonen min. Ikke minst midt i en forhandlingsrunde der mye sto på spill.»

Jeg mintes hvordan smeltet sjokolade smakte på Evas hud og tenkte at en storm kunne ha revet taket av huset uten at jeg ville ha enset det. «Nå synes jeg bare synd på deg.»

«Da LanCorp sikret seg den programvaren, satte de deg flere år tilbake i forskning og utvikling. Og det har gjort ham kjepphøy.»

Det var det som virkelig ergret Arash – Landons fryd over egen suksess. «Den programvaren er så godt som verdiløs uten maskinvaren fra PosIT.»

Han skottet på meg. «Hva så?»

«Punkt tre på dagsordenen.»

Han snudde seg mot meg. «Det sto Ikke avgjort på mitt eksemplar.»

«Vel, på mitt står det PosIT. Er det besluttsomt nok for deg?»

«Dæven.»

Telefonen på skrivebordet pep, fulgt av Scotts stemme fra høyttaleren. «Et par ting, Mr. Cross. Miss Tramell er på linje én.»

«Takk skal du ha, Scott.» Jeg gikk mot telefonen mens jaktinstinktet fikk blodet mitt til å bruse. Hvis vi sikret oss PosIT, ville Landon bli nødt til å begynne forfra. «Når jeg er ferdig, trenger jeg å få Victor Reyes på telefonen.»

«Jeg skal ordne det. I tillegg er Mrs. Vidal i resepsjonen,» fortsatte han og fikk meg til å bråstoppe. «Vil De at jeg skal utsette morgenmøtet?»

Jeg kikket ut gjennom glassveggen som skilte kontoret mitt fra resten av etasjen, selv om jeg ikke kunne se moren min på så lang avstand. Jeg knyttet nevene langs siden. Ifølge klokken på telefonen hadde jeg ti minutter ledig og kona mi på telefonen. Jeg følte trangen til å la mor vente til det var plass i min timeplan, ikke hennes, men jeg skjøv den til side.

«Sørg for at jeg får tjue minutter,» sa jeg. «Jeg tar samtalene med Miss Tramell og Reyes, og så kan du vise Mrs. Vidal inn.»

«Oppfattet.»

Jeg ventet et øyeblikk. Så løftet jeg av røret og trykket på den blinkende knappen.

Browse Sylvias International Editions:

View Titles Sorted by Country · View Titles Sorted by Language